Sanseskift og språkskifte

Fra å vært 100% integrert i mine første 40 leveår i det hørende samfunn, på hørendes premisser, på tross av sterkt hørselstap og etterhvert døvhet, uten en eneste tegnspråklig nær venn eller familiemedlem, går jeg nå over til et språk og et sosialt miljø som fungerer etter mine sansepremisser.

På godt og vondt

Det gjør meg selvsagt godt å lære tegnspråk, siden jeg har problemer med å finne et balansert energiforbruk når jeg bruker tale som kommunikasjonsmedium.

Samtidig blir jeg bevisst hvilken avstand som finnes mellom hørende og døve. eeekDen kan være ganske stor.

I døvemiljøet foregår alt for det meste visuelt (og litt taktilt, dvs berøring og vibrasjon ved å f.eks. trampe i gulvet for å få oppmerksomheten til andre døve). Døve har en “intern” morsomhet, et utrykk, for hørende mennesker som friker ut når de møter døve (skriftlig uttrykt: “eeek” eller “iiik”, se bildet). Det er morsomt for oss der og da, vi ler av det. For oss døve er “iiik” blitt et begrep. En slags galgenhumor for å takle det faktum at vi blir sett på som en stor utfordring eller et uønsket problem.
Men egentlig er det bare usigelig trist, dumt og unødvendig.
Hvorfor friker noen hørende ut når de møter døve, eller må kommunisere med døve? Jo, de har i alt for liten grad blitt eksponert for det konseptet at noen mennesker har sansetap og er avhengig av å kommunisere visuelt. Døve er på mange måter manifestasjonen av at vi er alle forskjellige.
Døvehistorisk er det velkjent at det er vanskelig å kommunisere med mennesker som bare har opplevd auditiv kommunikasjon. Det er også slik at døve faller utenfor kategorien “normal” (som defineres av det “store flertallet”).
En sammenfallende metafor er at sterkt overvektige mennesker blir møtt med stor skepsis fordi de ofte blir tillagt egenskaper som er negative (er de psykisk syke, greier de ikke kontrollere spisingen sin selv? Og de driver i hvert fall ikke med mosjon, akkurat som at døve i hvert fall ikke kan snakke!?!?!)

Døve har derfor blitt sett på, og fortsetter i stor grad å bli sett på som; “unormale”, vanskelig å kommunisere med, og “dumme” (det er lettere enn å være dum selv).

H-Dirksen L. Bauman, Ph.D., and Joseph M. Murray, Ph.D, er inne på akkurat dette i sin avhandling: Reframing: From Hearing Loss to Deaf Gain.

Denne avhandlingen løfter også frem tanken jeg fanget opp fra Johan Hjulstad på et kurs på Signo Rycon, på Ryen i Oslo, for noen år siden; nemlig at tunghørte/døve kan så mye om (dårlig) kommunikasjon at resten av verden har mye å lære fra tunghørte/døve. Nå som jeg lærer meg tegnspråk, ser jeg også mer og mer at tegnspråk er selve utrykket for akkurat det. De auditivt fokuserte (dvs. hørende) har MISTET noe i sin kommunikasjon med andre mennesker. Derav kommer et interessant begrep: i stedet for å si “hørselstap”/”døvhet”, kan vi si at det er FORDELER MED Å VÆRE DØV! (Deaf Gain)

Døve har en kompetanse og en kultur som er viktig for resten av det hørende samfunnet! (skal prøve å utdype dette i et fremtidig blogginnlegg!)

British-and-Ukrainian-pol-003Hva er det som skjer når man reiser til et annet land der man ikke kan språket? Jo, man begynner å kommunisere visuelt med miming, gestikulering og generelt kroppsspråk. (bildet viser ukrainsk og britisk politifolk som kommuniserer) Det ligger instinktivt i oss alle! Det visuelle språket ble sannsynligvis brukt som et kommunikasjonsmedium lenge før talespråk utviklet seg, rent prehistorisk sett.

Hva har jeg lært?

Hva er det mest interessante jeg har lært til nå? Jo, det er hvor mange nyanser og utrykksformer som finnes i det visuelle språket til tegnspråk. Jeg begynner også å ane hvor mye det er jeg IKKE oppfatter! Dvs. jeg vet andre som har kommunisert med tegnspråk lenge oppfatter visuelle utrykk som jeg ikke greier å oppfatte ennå. Det går så fort, og hjernen min jobber fortsatt med å oversette munnavlesningen til lyd-intrykk. Jeg  “hører” faktisk spesielt følelsesutrykk og rop; ting med stor affeksjon/følelsesutbrudd i seg. Hvis jeg ser noen synger, begynner hjernen min å fore meg med signaler jeg oppfatter som melodi og sangstemmer. Hvis min datter gråter, “hører” jeg hennes gråt (jeg er stokk døv, men oppfatter likevel lyd!). Jeg har brukt så mange år og så mye energi på å oppfatte lyd og tale at hjernen min omformer visuelle inntrykk til det som av meg oppleves som lyd.

Det er nok derfor jeg sliter så voldsomt med tinnitus. Min hjerne har ikke avfunnet seg med det faktum at den naturlige hørselsansen er 100% borte, og er blitt erstattet enten med visuelle inntrykk eller en helt ny lydverden i form av Cochlea Implantatet (CI).

2 responses to “Sanseskift og språkskifte

  1. Hei. Flott innlegg dette her Ulf. Ifølge «innføring i lingvistikk» av Endresen, Simonsen og Sveen i Universitets forlaget, står det at det norske språket er linjeært tidsstyrt, mens tegnspråk er stimultant.
    Alle språk har tre former som er universell likt, og det er form, innhold og bruk. Det er en utfordring for deg som nybegynnende tegnspråkbruker å være flink i oppfatte all smådetaljer i språket vårt. Det fins mye små signaler og tegn som øyne nesten ikke kan se, men likevel oppfatter innholdet at man nesten «ser tegnet» i hodet på akkurat det man mangler i teksten/innholdet. Men du verden så gøy det er å finne disse tegnene når du klarer, og det vil du garantert etter hvert i år.

    Lykke til, du vil finne at tegnspråk er et rikt språk. Du vil også oppdage etter hvert at de små detaljene i tegnspråket er rene kunsten, og ren nytelse å se på. For eksempel Dag Johan Lindeberg i tegnspråknytt på nrk 1 pr.30 okt, var en ren nytelse å se på. En ren poetisk og flott flyt i tegnspråk skal man lete lenge etter.

Legg igjen en kommentar